Den første tanken som slo meg, da vi i starten av samlingen fikk høre at 60-80% av alle IT-prosjekt i det offentlige mer eller mindre ble mislykket, var: Hva i all verden, -Står det så dårlig til? Kan dette virkelig stemme?
Etter å ha vært gjennom de to første kursdagene og reflektert over innholdet, tenker jeg: Det er da egentlig ikke så komplisert? Eller er det det likevel? Det dreier seg om relativt enkle prinsipp og grep. Interessentanalyse – kartlegging av AS-IS – Beskrivelse av TO-BE osv. Men dog likevel så vanskelig å gjennomføre på en god måte? Hvorfor?
Er det fordi vi i kartleggingsfasen ikke får med oss hva mennesker opplever som verdifullt for dem? Forteller ikke de impliserte at når de skal utføre denne arbeidsoppgaven, så hører det f.eks. med at de går innom en kollega, tar en kopp kaffe og får nyttig informasjon samtidig som de får et 5-minutts atspredelse fra hektiske arbeidsoppgaver? Faller dette bort får det konsekvenser for noe annet. Er det intervjueren som er for lite flink til å spørre hva som betyr noe for den enkelte i den arbeidsprosessen som kartlegges? Eller er det kartleggingsmetodene og symbolikken som ikke klarer å fange det opp, så det forsvinner på veien? Eller er det markedsføringen av det nye som svikter? Er det ingen “entusiaster” blant brukerne som er med?
Uansett så er jeg overbevist om at den menneskelige faktoren her spiller inn i atskillig større grad enn den teknologiske.
Jeg er overbevist om at vi mennesker har en tendens til, i de fleste tilfeller, å beslutte ut fra følelser mer enn kalde fakta. Vi lar følelsene styre oss – deretter velger vi argumenter som bygger opp under det vi har bestemt oss for å mene. Hos mange tror jeg dette er ganske ubevisst. Mange vil helt sikkert hevde at de tar beslutninger helt rasjonelt uavhengig av følelser. Noen kan sikkert være slik, men de fleste er det ikke. det er min overbevisning. Vi bør heller forholde oss til dette og spille på lag med at så urasjonelle er vi mennesker. Erkjenner vi dette og legger inn dertil egnede tiltak, så er sjansene til å lykkes atskillig større.
Nå skal jeg begynne å lese litteraturen. (Jeg bestilte Heeks på Amazon, og venter fortsatt på den …. 
Ser frem med skrekkblandet fryd til både oppgave og neste samling!
God jul til alle!
desember 16, 2008 kl. 5:49 pm
Mange gode spørsmål her. Og alle betimelig med tanke på den lave suksessraten på IKT-prosjekter. Og det er kanskje heller ikke spesielt for IKT-prosjekter.
Min erfaring er at man her hjemme er forholdsvis dårlige til å planlegge prosjektene. Det vil si, gå i detalj på den enkelte beslutning som må tas og se på hva resultatet skal være. Dersom man treffer godt på alle de små beslutningene vil man som regel ende opp med å treffe godt med tanke på målet også for prosjektet samlet under ett.
Jeg opplever at mange prosjekter startes opp uten egentlig å ha et skikkelig beskrevet prosjektmandat og en tilhørende aktivitetsplan. Ofte så lever prosjektene sitt eget liv og deltagerne får lov til å omforme målene underveis fordi ” det dukker opp uforutsette ting”. Dersom man hadde planlagt enda bedre hadde det kanskje ikke dukket opp slike uforutsette ting. Der vi bruker 20% på planlegging og 80% på gjennomføring burde vi kanskje gjøre det omvendt (slik regelen er i østlige land)?
desember 27, 2008 kl. 1:01 pm
Jeg er også forundret over at det virkelig er så stor prosent som er mislykket. Det er klart at statistikken kan lages på mange vis og bildet er kanskje ikke like svart i alle deler av forvaltningen. Det kommer vel an på hva som måles. Men jeg tror at vi blant annet er altfor dårlig på målformulering og i neste runde da også gevinstrealisering. Systemene kan nok isolert sett og fra et leverandørsynspunkt være greie men organisasjonene greier kanskje ikke å definere hvilke og hvordan gevinster skal tas ut.